Jeg leste et sted at dårlig samvittighet er en av grunnfølelsene vi misbruker mest. Den er egentlig ment for å hjelpe oss på rett vei om vi har gjort no gæli. Med de fleste bruker den som en straff mot oss selv. En psykisk straff, og ofte for noe vi ikke råder over engang.
Straffet meg selv
Da jeg fikk ME diagnose og måtte slutte i jobben min i barnehagen så hadde jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke kunne jobbe.
Jeg hadde dårlig samvittighet hvis jeg gjorde no jeg syns var gøy. Jeg hadde dårlig samvittighet hvis jeg orket å gjøre no basically. Jeg snakker ikke litt dårlig samvittighet her, det var heftige saker. Legen min måtte faktisk skrive det opp sånn at hun fikk minnet meg på det hver gang jeg var der.. at jeg IKKE skulle ha dårlig samvittighet..
Greia er jo at jeg kan jo ikke no for at jeg ble syk. Men jeg følte meg mislykka som ikke klarte å jobbe, å flink pike syndromet, klare alt sjæl, ,stahet og det å ikke ville ta i mot hjelp gjorde ikke saken no lettere. Som igjen gjorde at jeg følte meg skikkelig dårlig fordi jeg ikke «bidro» med noe til samfunnet.
Etterhvert fikk jeg jobbet meg gjennom det og innså at jeg faktisk også er mer enn jobben jeg har eller ikke har.
Du kan ikke le, pappaen din døde nettopp!
Men så døde pappa.. Det er 3 måneder siden.. Jeg kan ta meg selv i å le, og så få tanker i hodet etterpå som sier; herregud, skjerp deg, du kan ikke le pappaen din døde nettopp. Så typ dårlig samvittighet fordi jeg ler.
Hallo, sånne tanker er ikke greit. Jeg har lov til å le selvom pappaen min er død. (dette er forøvrig en reell samtale som foregår inni hodet mitt)
Jeg kan gråte i fem timer i løpet av en dag føles det ut som. og det er ikke 5 timer altså, men det føles bare sånn ut. At sorgen er altoppslukende til tider. Men om jeg ler 15 ganger i løpet av en dag så kan jeg ta med det. Men i stedenfor sitter jeg der da, med dårlig samvittighet.
Og trust me I KNOW; pappa vil at jeg skal ha det bra. Jeg hører så mange si det; pappan din ville ikke se deg trist han ville deg bare godt. Well offcourse han er jo verdens beste. Men det hjelper liksom ikke, når jeg føler det jeg føler. Og jeg har jo lov å være trist. Må ikke blande sammen trist med dårlig samvittighet. Jeg er trist, men jeg orker ikke mer dårlig samvittighet. Den spiser meg opp.
Bullshit
Det destruktive tankemønsteret med at dersom jeg ler og smiler elsker jeg pappa mindre, det må gå. Fordi det er bullshit.
Så hvis du føler på den dårlige samvittigheten over stort eller smått. Øv deg med meg.
Ikke døm deg selv.
Føler du på dårlig samvittighet over ting som du vet du ikke råder over?
